tina rødfjell jensen

www.tinarj.blogg.no

Høsten 27.09.2016, kl. 07:51

God morgen! Da jeg stod opp og så ut av vinduet i dag tidlig, så det ut som at dette var en varm morgen. Himmelen var lys rosa og klar, morgendugget lå på gelenderet utenfor vinduet. Jeg var virkelig klar for en morgen hvor skinnjakken var nok til å holde meg varm, men gradestokken ga meg et hint om at jeg burde surre meg godt inn i et skjerf i tillegg. I dag er første skikkelige høstmorgen spør du meg. Skarp luft som igjen gir krystallklar himmel og fine farger i morgenstunden. 

Før har jeg alltid tenkt på høsten som en trist måned, sommeren går mot slutten, det blir kaldere og det regner... Og regner ... Og regner. Men i går er første år jeg virkelig gleder meg til at det skal bli skikkelig høst. Gleder meg til å bruke store varme strikke gensere, sitte inne med noe varmt i en kopp og titte ut, hvor man kan se at kulden tar over naturen. Det får meg til å føle meg litt gammel når jeg sier dette, men jeg tror at så fort du blir eldre setter du mer pris på den visuelle endringen som skjer når det går fra sommer til høst. Jeg ser allerede at de grønne bladene på trærne, enkelte plasser er byttet ut med sterke gule farger. Og jeg gleder meg, jeg gleder meg faktisk til høsten trer inn skikkelig og farger hele naturen i gul, prange og røde farger, det er så nydelig. 

Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg direkte gleder meg til kaldere tider. Jeg er en person som liker det varm og godt, men det er bare så fryktelig fint, og det gir en helt spesiell ro, når du ser at naturen gjør seg klar for vinteren. De varme høstfargene beroliger oss, idet vi går inn i den kalde tiden. 



Hva syns dere om høsten?

Life 20.09.2016, kl. 19:52

Hvorfor er det sånn at det å ikke vite er verst av alt, selvom man er usikker er det ikke dermed sagt at ting ikke kan bli akkurat som det var.. Akkurat som det er i begynnelsen, hvor alt er en dans på røde roser. Hvor gikk det feil, hva får man til å begynne å tvile, hva endrer følelsene så dramatisk? Livet. Det er noe jeg pleier å si til meg selv innimellom, hvis ting er hardt og virkelig ikke går min vei, så er det life. Mange av dere har vel hørt uttrykket "When life hit´s you" vel, "livet" er den norske forenkede versjonen av det. 

Ting er så bra når man står på og ikke kjenner etter så fryktelig mye hele tiden. Men så fort du får tid for deg selv til bare å sitte ned og la tankene ramle inn, forsvinner smilet og blikket blir tomt. Man kjenner etter på alle følelsene som velter over en, tomt.. Ett eller annet føles litt tomt innimellom. Jeg vet ikke om det er sånn at vi noen sinne skal være fullkomne eller om vi alltid kommer til å ha et lite hjørne inni oss som alltid vil være tom, ingenting er bra nok til å fylle det. 

Hvor lenge skal det gå før man løser opp i alt man har hengende over seg? Hvor lang tid skal det gå før man har fått tenkt nok for seg selv, og vil begynne å tenke sammen.. Løse, sammen. Hvor mange ganger skal man være nødt til å løse opp i ting. Tar det aldri slutt? Fortsetter man i samme karusell igjen og igjen, eller kan man klare å bryte mønsteret og få til en virkelig endring. Det er mye som skal gjøres men vi har jo alle forutsettninger. Vi er unge, vi kan få til hva vi vil, hvis vi virkelig vil. Men når vet man om man egentlig vil 100%, det er så grusomt å ikke vite. Det å ikke vite er verst av alt. 

Og der fikk dere et lite innblikk i mitt mood i dag, føler meg litt som en utbrent flamme.. Hjelper det da å helle bensin på bålet? Ha en god kveld alle sammen. 

Wedding part two 30.08.2016, kl. 17:02

Hallo, i dag har vært en litt tung dag. For det første var det sinnsykt kaldt i dag tidlig, man begynner virkelig å kjenne at høsten sniker seg på oss. Eller har dagen gått til forelesninger. Helt grei dag, men nå blir det å bruke tiden på å ta igjen alt det jeg ikke fikk lest i helgen, på grunn av bryllupet. Trenger å være ajour... er det sånn det skrives? Vel, jeg orker ikke henge etter, det er så fryktelig slitsomt. Så nå skal jeg bruke ettermiddagen godt, hvis hodet lar meg.


Men jeg lovet dere flere bryllupsbilder, og her kommer de! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

Her er Mustangen brudeparet kom kjørende ned til festlokalet i. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

Den nydelige brudebuketten ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

Bordene var helt nydelig pyntet, relativt enkelt og elegant. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

Dette var noen av bildene jeg hadde fra bryllupet, hva synes dere, har noen av dere vært i bryllup før? ♥
 

Wedding 29.08.2016, kl. 21:32

Herregud for en helg! Bryllupet var helt fantastisk, virkelig en helt nydelig dag. Været var strålende, og alt gikk som det skulle igjennom hele dagen. Det startet med seremonien i kirken, veldig enkelt og fint. De hadde skaffet en ung jente som sang til enkel gitarspilling i bakgrunn, det var virkelig magisk og rørende. Begge sa ja og ringene ble utdelt før vi tok turen videre ned til festlokalet. Der var det en kveld fylt med masse fine taler, god mat og mye latter. Alt i alt en helt fantastisk dag. I stedenfor så mye skriverier blir det heller bilder fra bryllupet både i dag og i morgen, håper dere liker de!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

Fine tante og Onkel

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

Brudgommen selv ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

De flott mødrene

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b1 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with f2 preset

Fineste farmor og farfar ♥

Flere bilder kommer i morgen, håper dere er klare for mer bryllupsbilder, hehe! 

Utbrent 25.08.2016, kl. 22:59

.......... Jeg beklager på forhånd. Hvis du er i godt humør så hopp over dette innlegget for nå kommer det litt negativitet fra meg. Jeg eeeeer så sliten. Hvordan har det seg at humør og følelser kan snu på sekundet? Jeg hadde en alle tiders dag i går, jeg var overlykkelig etter å ha funnet en kilde som gjør det lettere for meg i et av fagene på skolen. Starten på dagen i dag var også kjempebra. Jeg hadde god tid før skolen begynte og fikk tid til en kaffe med en i klassen før vi tok bussen opp til skolen. Også når kvelden kommer og jeg virkelig lander for dagen er jeg utbrent. 

I kveld har jeg stort sett sittet for meg selv. Jeg har vært opptatt så jeg har hatt en grunn for det, men det føles allikevel feil. Farmor og farfar er på besøk og det jeg har gjort mens de har vært her er å lese, studere og skrive notater. Også kommer dagen i dag, hvor jeg bare vil sitte alene for ikke å la humøret og tankene mine gå utover noen andre. Jeg fikk tid til å lage kort til bror og Anne-Mette som skal gifte seg på lørdag. Men ingen bruker vel egentlig 4 timer på å lage ett kort? 

I morgen dra vi tidlig til Arendal, lørdag er det bryllup, bror skal gifte seg, hvordan kan jeg sitte å ha en dårlig dag i forkant av noe så koselig og stort. Jeg gleder meg masse til å komme meg bort, få et avbrekk, men jeg klarer ikke å legge vekk tanken om at jeg blant annet har flere kapitler jeg burde ha lest før mandag. Akkurat i dag når jeg ikke til. Jeg er hos mamma og pappa og lager kort til bryllupet til broren min. Farmor og farfar som bor kjempelangt unna er på besøk, og alt jeg gjør er å sitte for meg selv. 

Det verste er kanskje alle spørsmålene hele tiden, for jeg oppfatter det som mas, selv om jeg vet det bare er ment som hjelp. I kveld har jeg ikke vært en lett person å være rundt. Det er kanskje også derfor jeg ikke sover ved siden av kjæresten i dag, som egentlig var planen. Men hvem har vel ikke sånne dager? Det er vel normalt? Det er bare så fryktelig vanskelig å forstå hvordan det kan komme etter en ellers veldig bra uke! 

Sånn, som sagt ble dette et innlegg fylt av negative tanker. Grunnen til at jeg skriver det her er rett og slett bare fordi, noen ganger er det lettere å skrive ned tanker og sende dem av vekk, enn å beholde de inne i hodet. Håper de av dere som valgte å bli for å lese, ikke blir påvirket av humøret mitt, men kanskje det hjelper dere hvis dere noen gang føler ting ikke går deres vei, og kanskje dere også føler det er bare dere det skjer. Vel dere er ikke alene, og jeg tviler på at jeg er det heller. Med det sier jeg god natt, og håper jeg våkner i morgen super gira på å komme meg til Arendal! 

 

God natt<3

Motivasjon 24.08.2016, kl. 07:10

God morgen!! Nå skal jeg straks løpe til bussen, men jeg tenkte aller først å dele en film med dere. Denne filmen viste de aller første skoledag for oss på Lovisenberg. Det er en film som er laget av NSF (Norsk sykepleier forbund) ved markeringen av 100års jubileumet. Jeg synes den er utrolig fin, og da jeg så den fikk jeg nesten litt sånn gåsehud og tenkte, shit dette skal jeg faktisk bli! Håper dere liker den. 

USzTDpZV2JU
Har noen av dere sett den før, hva synes dere? 

Make it a good day 05.08.2016, kl. 10:27

Dere vet de dagene, hvor man våkner tidlig, tar opp mobilen og det første som møter deg er noe som irriterer deg. I dag var en sånn dag, og det ødelegger egentlig humøret utrolig mye, i tillegg til at det bare blir sittende i hodet og gnage. I tillegg til det ser jeg at det pøser ned når jeg står opp, ikke akkurat noe humør-boost. Jeg gledet meg egentlig til i dag, for i kveld skal endelig Kjæresten og brødrene spille igjen, det er sååå lenge siden sist. Så derfor har jeg bestemt meg for å bare gjøre dette til en bra dag, selv om alt hittil i dag tyder på det motsatte. Derfor har jeg nå laget meg en skål med havregrøt og skiftet til treningstøy. Så fort jeg har spist og maten har sunket litt i magen, skal jeg komme meg opp på treningsstudio og trene av meg litt irritasjon. Er det noe som får meg i bedre humør så er det å trene. Dette blir en bra dag, jeg skal sørge for at det blir en bra dag!

Processed with VSCO with f2 preset

Er ikke denne t-skjorta fiiin! Jeg synes den er så herlig. Fra H&M, løp og kjøp!

No words needed 22.07.2016, kl. 23:47

I dag, holder jeg meg til et minimum av ord. La oss heller bare brukte tiden til å huske, tenke og mimre. 

2.5 år ♥ 20.07.2016, kl. 00:00

Hellu, i går (18.juli) var alle tiders. 2.5 år har kjæresten holdt ut med meg, herregud som tiden flyr. Det er veldig rart å tenke på forholdet, for på den ene siden virker det som at det har vært oss hele tiden og kommer til å være oss hele tiden og det er ikke vits i å snakke om noe annet. På den andre siden kan jeg ikke tro at det har gått 2 og et halvt år, allerede. Mye av grunnen til at jeg føler det har gått fort er nok fordi jeg har vært et år i militæret som har gjort at ukene har fløyet av gårde. Nå står vi ovenfor en ny periode med mye forandringer, han skal begynne som lærling et stykke unna og jeg skal begynne på høyskole i Oslo til høsten. Det blir utrolig spennende å se hvordan de neste årene kommer til å bli. En ting jeg vet er at dette skal vi få til. Vi kan kanskje til og med ha litt godt av å ikke være oppå hverandre, fokusere litt på vår egen vei fremover, men allikevel holde sammen. For jeg vil ikke noe annet enn å være sammen med deg gutten min, du er min, jeg er din og sånn er det bare.. Det er oss, og sånn skal det være i lang lang tid fremover♥

Processed with VSCO with f2 preset

Processed with VSCO with f2 preset

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg elsker deg♥

Keep smiling 04.07.2016, kl. 23:29

Noen ganger er man nødt til å ta et steg bakover, for å finne tilbake til den riktige stien. Det er ikke alltid ting virker logisk, sånn som det å måtte gå tilbake for å få det bedre. Men noen ganger er man nødt til å stoppe opp og virkelig tenke. Tenke litt på seg selv, og de rundt deg. Tenke på hva kroppen og hodet ditt trenger akkurat nå. For min del har det vært fryktelig mye som har skjedd i det siste og jeg vet at det har slitt meg ut til de grader. Nå har jeg en liten timeout for meg selv, jeg skal bruke tiden på å finne ut av enkelte ting. Stille meg noen vanskelige spørsmål. Se meg selv i speilet og finne meg selv litt igjen. For i det siste, føler jeg ikke akkurat jeg har gjort det meste ut av hverdagen. I morgen blir en veldig koselig dag, jeg skal prøve å ta mye bilder så dere kan glede dere til morgendagens innlegg.

Processed with VSCO with b1 preset  Processed with VSCO with f2 preset

KEEP SMILING

Processed with VSCO with f2 preset  Processed with VSCO with f2 preset

Take control 29.06.2016, kl. 11:38

Ny dag, nye muligheter. Det er på tide å begynne å ta kontroll over eget liv. Gjøre noe med det som ikke er bra, det man ikke er fornøyd med og gjøre hverdagen enda litt lysere. Ta trening for eksempel. Da jeg var ferdige med forsvaret var jeg klar for å komme ut og få skikkelig rutiner på mat og trening igjen. Jeg har enda ikke kommet meg på et treningssenter eller begynt skikkelig på matfronten. Det er så lite som egentlig skal til, men det å begynne er virkelig vanskelig. Et lite hinder kan gjøre så du detter av, sånn som forrige uke. Jeg var klar for å begynne for fult mandagen som var, men så ble jeg syk over helgen, og fant ut at hvis jeg begynner halvveis kommer det ikke til å bli noe bra så jeg drøyer det heller til neste uke. Men hvorfor er det egentlig sånn at man er nødt til å begynne en mandag? Ny uke ny start?

Jeg er nødt til å bli flinkere til å presse meg selv i gang, ikke bare på treningen men generelt. Sånn som i dag, jeg var våken klokken ni, og jeg sitter enda på sofaen, har ikke kommet meg ut av pysjen en gang. Hvis jeg vil ha noen endring, er jeg nødt til å begynne med meg selv. Jeg sier ikke at man ikke skal ta seg tid til å slappe av sånn som jeg har gjort i dag, for avslapping trengs en gang i blant. Men igjen, jeg kan ikke forvente å se noen forskjell på noen punkter om ikke jeg begynner å gjøre noen endringer i rutinene. Hva gjør dere for å komme skikkelig i gang om morgenene, og få ting gjort? 

 Processed with VSCO with f2 preset

Når er det nok? 28.06.2016, kl. 17:48

Når er det man ikke lenger skal høre etter? Når er det man ikke lenger skal ta innover seg? Er det når man begynner å tro alt som blir sagt, er det ikke da litt for sent. Hvor langt kan ting gå, før det er for sent å snu, begynne på nytt, ta tak. Det er vanskelig å begynne på nytt når ikke begge parter er villig til å gi 100% slipp på alt det som har skjedd tidligere. Alt av små feil, blir plutselig så stort. Men er det ikke menneskelig å gjøre feil? Har man ikke alltid fått høre at man skal prøve, og hvis du feiler første gange så prøv igjen... og igjen og igjen til du greier det. Hva om man prøver, feiler og ikke får flere forsøk. Hvordan skal ting da bli bedre? Er det det man kaller å gi opp.. Når man ikke lengre er villig til å prøve flere ganger fordi sist gikk det dårlig?

Når du kommer til det punktet, hva gjør du da for å snu det? Jobber med deg selv, alene, sammen. Det er bare så fryktelig tungt å føle at man er alene om å ville endre ting på en skikkelig måte. Tungt å sitte med følelsen av at det bare er du som må endre alt det du gjør feil, selv når du vet at det blir gjort feil på begge sider. Tungt og alltid være den som gir seg i en krangel, fordi den andre er sterkere. Tungt å føle seg maktesløs når alt man vil er å få ting på skinner igjen. Gjør jeg virkelig så mye feil, gjør jeg virkelig så mye feil at alt det gode jeg gjør ikke blir lagt merke til? Hvordan er det egentlig mulig? Når er det egentlig nok?

Noen ganger er jeg helt tom 11.06.2016, kl. 16:03

Noen ganger er jeg helt tom.. Det er så utrolig mye jeg skulle ha gjort men blir bare sittende rett opp og ned fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Jeg kan bli sittende dønn stille i sofaen å bare stirre ut i luften, uten noen hensikt. Føle meg helt tom. Ikke mer å gi, ikke noe ønske om å gjøre noe, bare sitte der å se minuttene, og timene gå. Det er hardt og det er vanskelig. Det er hele tiden forventninger til hvordan du skal være, oppføre deg og strekke til. Forventninger fra alle kanter samtidig. Man blir sittende med følelsen av å ikke strekke til på noe som helst plan, og i tillegg virker det som at alle andre rundt deg klarer det så godt. 

Jeg føler til tider at jeg er i en evig drakamp, mellom venner, familie, jobb og kjæreste. Og midt oppi alt dette skal du ha tid til deg selv? Hvordan klarer alle det så fint, også er det så fryktelig vanskelig for meg? Det er noe av det som gjør ting 10 ganger verre, følelsen av at alle andre får det til, bare ikke meg. Enkelte ganger skulle jeg ønske jeg var alene. Virkelig helt alene, ingen familie, ingen venner, ingen kjæreste. Ingen kjente som har forventninger til meg. Bare gjøre akkurat det som faller seg inn der og da, og ikke få noen konsekvenser. Andre ganger skulle jeg ønske jeg hadde flere rundt meg. Glemmer det jeg har og ønsker mer. 

Noen ganger er jeg utslitt. Da vet jeg at det ikke er lett for andre å forholde seg til meg, men jeg prøver mitt beste å kun la det gå utover meg selv. Men når man konstant har folk rundt seg som vil vite hvordan du har det, blir det et press. Jeg har det i bunn og grunn bra, og jeg vil ikke at andre skal vite om problemer som surrer oppi hodet mitt eller befinner seg i min hverdag. Man ønsker at de rundt deg skal se at du får til alt. Får til livet på alle stadier. At du lever opp til forventningene på alle plan. Er det ikke derfor vi kun legger ut det aller fineste bildet på Instagram, etter å ha brukt sikkert femten minutter på å finne en vinkel som får deg til å se best mulig ut? 

Størst av alt er kanskje presset fra meg selv. Jeg har alltid hatt skyhøye forventninger til meg selv, spesielt når det kommer til skole. Jeg var rett og slett bare nødt til å gjøre det bra, eller kanskje også best. En konstant underliggende konkurranse for å passe på at jeg ikke er dårligere enn noen andre. Det presset er som en støvsuger. Den suger ut all energi fra kroppen, for så fort jeg ikke presterer optimalt, kommer skuffelsen. Da kan jeg gå helt nedenunder på innsiden, men må allikevel klistre på et smil, for at ingen skal se hva jeg egentlig tenker og føler. 

Jeg kunne sikkert sittet å skrevet om dette i flere timer til. Bare sitte å la tankene fly og fingrene løpe over tastaturet. Dette innlegget var nok mest for meg selv. Bare for å få det ut, få sagt det en gang for alle. Selv om ting ser bra ut, selv om det kan se ut som at jeg har levd opp til alle forventninger, er det kun en fasade. Og alt for mange, inkludert meg selv, gjemmer seg bak denne fasaden. Hvis dere faktisk har tatt dere tid til å lese hele innlegget, så takker jeg dere. Kanskje dere har noen egne tanker rundt akkurat dette, eller kanskje til og med kjenner dere igjen?

Dette valget 31.03.2016, kl. 05:01

Selvbilde, selvtillit, styrke noen ganger krasjer systemet og alle disse punktene svikter. Det har ikke gått en uke og jeg har allerede fått kjenne på denne krasjen. Det er ikke så veldig mye å gjøre med det annet enn å snakke, finne noen å snakke med og bare få det ut. Samtidig som du kanskje kan få noen andre synspunkter på ting om du snakker med en som ikke vet hva du sitter å tenker. Noe av det som for tiden tærer veldig på meg er det at jeg føler jeg ikke strekker til. Jeg henger alltid bakpå med ting som skulle vært gjort. Det er så mye jeg gjerne vil få ferdig, men på så altfor kort tid!

En av de tingene er søking på skoler til neste år. Jeg går rett og slett nedenom og hjem igjen hver gang jeg setter meg ned og skal prøve å finne ut av dette med studier. Det er så utrolig mye ute tilgjengelig og det å måtte ta et valg nå føles bare helt fjernt. Jeg er redd, redd for å velge feil, redd for å ikke få utnyttet det jeg er god for. Jeg tror forventningene vi står ovenfor nå for tiden er det som gjør dette valget så vanskelig. Alle skal ha noe å mene og si om alt. Det er lett og si at man skal tenke selv og at dette er noe man må finne ut av selv, men man kan rett og slett ikke si man ikke blir påvirket av alle andres meninger rundt deg, det kan i alle fall ikke jeg akkurat nå. Jeg føler jeg skal imponere, ikke velge èn ting, hvis jeg egentlig har grunnlag for å klare så mye bedre! Fy faen dette livet er komplisert noen ganger! Over og ut for i dag, blir forhåpentligvis bedre tid til blogging i helgen!

Se opp! 27.03.2016, kl. 17:02

Det er så mange ganger man blir sittende og tenke på alt mellom himmel og jord. I dag da jeg kom hjem etter en herlig frokost med en venninne var huset tomt og jeg fikk et sånt øyeblikk. En ting som man kan sitte å tenke på så mye man bare vil uten å komme noe særlig videre med tankene er teknologiens utvikling. Jeg lurer rett og slett på hvordan alt hadde vært uten den teknologien vi har i dagens samfunn. Hvordan hadde egentlig kommunikasjonen mellom oss mennesker vært da? Jeg føler vi og jeg sier vi for det inkluderer meg selv i veldig stor grad, vi må få øynene opp. Få øynene opp fra den lille dingsen vi helle tiden tekster på, har med oss over alt og stirrer ned i kontinuerlig. For er det egentlig verdt det? Er det verdt å gå glipp av alt det fantastiske som skjer rundt oss. Se deg rundt, se på alle de forskjellige typer mennesker du møter på gaten, sett deg ned ta en kaffe og titt på folk rundt deg. Tenk over hvordan deres liv kan være totalt forskjellig fra ditt, ennå dere sikkert gjør mye av det samme i løpet av en dag. Vi har alle så utrolig mange muligheter, vi har alle et liv. Det handler om å bruke tiden sin godt, sette pris på alt du har rundt deg som får dagen din til å bli enda litt bedre. Det er viktig å sette pris på personene som er i livet ditt. Når du er med en venninne, legg vekk mobilen, ikke titt ned på instagram mens dere snakker om hverdagen deres, få blikket opp, vær i øyeblikket. Ikke bruk tiden din på å se ned, løft blikket, se sola som skinner ute, og kjenn følelsen av glede. Følelsen av å leve. 


//Bildene er hentet fra Eric Pickersgills bildeserie "Removed"//

Vi mennekser er vanedyr, så fort vi gjør det til en vane å dra opp mobilen med en gang vi setter oss på bussen, er det vanskelig å stoppe med det. Vi blir rett og slett avhengig. Om vi ikke har noe å gjøre kan man finne på å sjekke instagram for tredje gang på bare fem minutter. Det er det samme som dukker opp når du blar, men man tror bare man ikke har noe bedre å gjøre så hvorfor ikke bare titte på bilder av en retusjert virkelighet. Hva med heller å ringe en venninne mens du sitter på bussen, man må vel ikke alltid ha en baktanke for å ringe en venn. Det er virkelig på tide og gjøre noe med dagens samfunn, det er rett og slett litt skummelt å tenke på hvordan ting har forandret seg så til de grader, og alt etter at vi fikk mobiler som ga oss tilgang til alt når enn vi måtte trenge det. Selv om jeg sitter å skriver om dette nå, så skal jeg love dere at jeg ikke er noe bedre selv, og det er det som kanskje er mest skummelt. Vi er så klar over hvordan samfunnet er blitt, men klarer vi å rive oss ut fra de vanene, nei. Er virkelig mobilen din verdt så mye oppmerksomhet? Hva med å heller snakke med personen ved siden av deg på båten, ringe en venn/venninne, snakke med foreldrene dine. Jeg tror man vil få så utrolig mye mer ut av det. Mobilen burde ikke være en prioritet i hverdagen. 


//Bildene er hentet fra Eric Pickersgills bildeserie "Removed"//

Når vi snakker om prioriterer vil jeg komme litt tilbake til noe jeg nevnte tidligere. Når du er med en venninne og er der for å være med henne, er det kjedelig å føle at instagram blir viktigere. Om man sitter å snakker om hverdagen, mens personen ovenfor deg sitter og blar igjennom instagram, føler man seg ikke akkurat prioritert. Du får ikke den gleden av å faktisk bli hørt. Det er virkelig rart å tenke hvordan ting har blitt sånn, bare de siste årene. Om du sitter på båten og løfter blikket, vil du se hvor utrolig mange som sitter og slavisk titter ned på mobilene sine, voksne som barn. Det er rart å tenke på hvordan er gjenstand kan ta alt fokuset vårt, mens utenfor skjermen forsvinner livet rett foran oss. Om du en hel dag legger vekk mobilen og ikke sjekker sosiale medier, hva kommer da til å skje? Kommer du til å havne bakpå når det kommer til nyheter, kommer det til å skje noe galt om du ikke får sjekket? Jeg tror ikke det, det er bare denne avhengigheten som sier at vi heller skal sette oss ned på mobilen på bussen, enn å sitte å titte ut av vinduet på alt det flotte rundt oss. Det er bare slik det er blitt. 

Helt ærlig, tror jeg livet hadde vært utrolig mye mer behagelig om vi gikk tilbake til å ha mobiler som vi kunne bruke til å ringe og sende meldinger med. For det er jo egentlig det det er. Jeg tror vi hadde sett ting mye klarere og tydeligere, satt med fokus på det som skjer rundt oss i hverdagen. Jeg tror også at dette presset om å være "perfekt" hadde vært mye mindre. Kanskje hadde det vært lettere å føle seg akseptert og prioritert? Hva tenker dere om en hverdag uten all fokus på mobilen? Jeg håper dette innlegget setter igang tankene hos noen av dere som leser bloggen min. Se opp, ta innover deg ting som skjer rundt deg, og ha en strålende dag videre!

faen ta sjalusien 04.03.2016, kl. 22:08

Hallo alle sammen. Jeg har sagt før at grunnen til at jeg lagde denne bloggen var for å ikke bli sittende med alle de dumme tankene jeg har i hodet mitt for meg selv. Jeg er nødt til å få noe ut. Det hjelper utrolig mye å bare få skrevet, for jeg vil egentlig ikke snakke med noen om det. Jeg vet at det ble en rotete start men det er vanskelig å forklare. 

Jeg har vært på beredskap en uke, det har vært tidlige morgener, og sene kvelder og jeg merker at verken kroppen eller hodet henger helt med. Nå er det i hvertfall fri, for en liten stund. Noe jeg gleder meg til like mye hver gang jeg er på beredskap er å komme hjem til kjæresten, og jeg gledet meg ikke noe mindre i dag. Vi spiste deilig middag sammen og koste oss en liten stund før han bestemte seg for å dra på en fest han har blitt invitert på. Det er selvfølgelig koselig for han å bli invitert og jeg skjønner godt at han vil dra. Han vil dra, men han vil dra alene. Det er lenge siden han har vært med vennene sine og vil derfro ha en liten pause fra hverdagslivet sitt som han så fint sa.

Jeg er utrolig dårlig på å være den som blir sittende etterlatt og alene. Når situasjoner som dette har dukket opp, ikke at det har vært så ofte, men når det har skjedd har jeg spurt om jeg kan være med, eller i alle fall gitt uttrykk for å ville være med. Tidligere når jeg har blitt invitert på noe lignende med mine venner har jeg spurt om han vil være med, og jeg har virkelig selv villet ha han der så jeg har til og med tryglet om å ha han med. Grunnen til det er fordi jeg vil at han skal møte mine venner, se hvordan vi er sammen når vi foreksempel er på fest sånn at hvis jeg en gang drar alene så trenger han ikke være redd. Det er det jeg så inderlig ønsker tilbake. Jeg skjønner godt at han vil dra å være med vennene sine alene, men når han vil det hver gang og jeg aldri får vært med og hilst på vennene hans, gjør han det vanskelig for meg. 

Jeg er lei av å være en sjalu kjæreste og tro meg jeg jobber med saken, jeg tror store deler av grunnen til at ting er blitt som det er blitt er på grunn av militæret. Det har vært vanskelige stunder og ting har gått opp og ned. Jeg vil så veldig gjerne få muligheten til å møte vennene hans, så jeg kan sitte hjemme mens han er ute med dem, uten å være engstelig for at det skal skje noe. Og ikke misforstå, jeg tror aldri Thor ville gjort noe mot meg, men det er bare den usikkerheten på alle rundt han når han er på en fest med 6 gutter og 20 jenter!! 

Nå sitter jeg altså her hjemme alene, nettopp kommet hjem fra beredskap og kunne egentlig ikke følt meg mer alene enn nå. Jeg kunne gjerne dratt noen plass og funnet på noe med noen, men skal tidlig opp på jobb i morgen så må nok legge meg om ikke så lenge. Vi får se når jeg våkner av at han kommer trippende inn døra på morgenkvisten... Håper ikke det blir så sent, da vet jeg ikke om jeg klarer å sove så godt. 

Dere synes sikkert jeg er kjempeteit og burde stole på han og la han gjøre hva han vil. Og det er akkurat det jeg også gjerne vil. Og hadde det bare vært så enkelt at man kunne styrt hodet så lett så hadde det ikke vært et problem, og jeg hadde ikke sittet her alene og klaget til dere som titter innom bloggen. Men sånn er det altså ikke. Derfor håper jeg at jeg kan få et samarbeid fra han og at vi kan møtes på halvveien så han ser min situasjon også. Alt jeg ber om er å få være med en gang og bli kjent med de han omgåes med, så vil det bli så utrolig mye lettere for meg å sende han avgårde alene neste gang. 

Til min beste venninne! 17.02.2016, kl. 21:35

Hei! Jeg vil starte med å si at denne uken ble absolutt ikke som jeg hadde sett for meg. Det ble 2 kvelder på leir som var rimelig uventet. Mandagskvelden gikk til grundig vask av rommet. Grunndig vask i millitæret vil si vegger, tak, og alt annet du kan se og ta på. Og det skal skinne. Og i går kveld måtte vi hjelpe resten av troppen med å legge frem alt utstyr til lastebiler fordi det skulle mønstres i dag (Mønstring vil si at befalet kommer og sjekker at alt utstyr som skal være der er der). Det var utrolig mye utstyr som skulle ligge linet på milimeteren, så det tok med andre ord rimelig lang tid. Ettersom at dette var uventet fikk jeg ikke dratt med meg macen til leir, altså fikk ikke blogget noe. For å være helt ærlig har jeg vært helt kjørt etter de lange dagene, så jeg vet ikke om det hadde blitt noe særlig blogging om macen lå ved siden av meg en gang. Men nå er jeg hjemme igjen og er klar for en god natt søvn med kjæresten ved min side! 

En ting som var utrolig irriterende med å ikke få blogget spesielt på mandagen, var at min aller beste venninne hadde bursdag da, og jeg hadde lyst til å dedikere et innlegg i anledningen. Så litt på overtid, men her kommer

* * * * * * 

Til min beste venninne! 

Nå er du 21 år, jeg synes det er så sinnsykt rart at vi allerede har tippet over 20, og skal begynne livet skikkelig. En ting er å ha en haug med venner når man går på skolen. Da er det lett å holde kontakten og være gode venner ettersom at man ser hverandre hver dag. Men når skolen er over og man forsvinner forskjellige veier, er det lett å tenke på seg selv og sine nærmeste og man blir bare dårligere og dårligere på å holde kontakten med alle du var venner med på skolen. De få som blir igjen er de du ikke kan klare deg uten. Det betyr ikke at dere er nødt til å snakke sammen hver dag eller møtes hver dag, men det betyr at selv om man ikke har vært sammen på en stund, føles alt helt naturlig og man vet man kan stole på at personen er der om man trenger det. Sånn er det med deg! Vennskapet vårt er så utrolig spesielt. 

Vi gikk på samme skole lenge, og hang til  og med i samme gjeng en god stund, uten kanskje å legge merke til hvor mange likheter vi hadde. Men så plutselig en dag bare klikket vi, og noe så sinnsykt godt også! Det er ikke noe tvil om at etter turen vår sammen på Hove for mange år siden var vennskapet vårt i gang for godt. Vi hadde det utrolig morsomt sammen, og fant på mye tull, som i ettertid er blitt til gode minner! I tiden etter det har vi hatt utrolig mange koselige tider sammen, og flere skal det bli! 


 

Det har ikke alltid vært like lett, men vi har allikevel holdt sammen. Da jeg skulle inn i militæret følte jeg at nå blir virkelig vennskapet vårt satt på prøve. Den første tiden var utrolig vanskelig. Jeg var et stykke unna, sjeldent hjemme og hadde lite tilgang til mobil og pc. Jeg tror vi begge satt med mange forskjellige tanker oppi hodet på den tiden. Da vi endelig en dag fikk satt oss ned og snakket om det, var det som at 20 kilo ble løftet av skuldrene mine. Vi bestemte oss for at vi bare måtte få det til. 

Jeg beklager for hvor lite tilgjengelig jeg er nå som jeg er i militæret. Det er dager jeg vil være med deg og skal til å sende en melding, men ender opp med å dra hjem og sovne på sofaen i stede, fordi jeg rett og slett er utslitt. Jeg har vært gjennom en periode hvor jeg ikke har hatt noe særlig med overskudd, men jeg lover å gjøre opp for det! Nå begynner våren å titte frem og med lysere tider kommer forhåpentligvis overskuddet litt tilbake! For en ting er sikkert, det vi har kan ikke erstattes og derfor nekter jeg å miste det. I det siste har vi fått flere stunder sammen, og jeg setter så utrolig stor pris på det. Selv når vi bare sitter rett opp og ned i sofaen og snakker. Bare det å vite at vi alltid har hverandre uansett hva, er noe som er svært viktig for meg! Så med det min kjære, fine, vakre, venninne vil jeg ønske deg gratulerer så mye med 21-års dagen din som på mandag!! Gleder meg til mange flere stunder sammen med deg, jeg er utrolig glad i deg<3

 
 

Valentine's day 14.02.2016, kl. 22:17

Hei! I dag har det vært både Valentines og morsdag. Litt trist at det måtte havne på samme dag, men jeg fikk halve dagen med mamma og halve dagen med kjæresten. Vi gjør i grunn ikke så veldig mye ut av Valentines dagen, annet enn å tilbringe den sammen, kose oss og ha det hyggelig. Jeg fikk i tillegg en nydelig bukett med roser av Thor, så de står og lyser opp vinduskarmen vår. 

 
 

Til den jeg elsker

Noe av det viktigste vi har er å sette pris på hverandre. Sette pris på de små tingene som gjør at hverdagen blir ekstra bra. Jeg elsker de dagene vi klarer dette maksimalt. Vi har opplevd så utrolig mye sammen, reis og opplevd ting, og mer skal det bli. Det er noe spesielt som skjer med oss når vi reiser, og jeg sitter bare og tripper av lyst til å reise nye steder med deg. Du har lært meg å se på meg selv på en helt annen måte enn jeg gjorde før, og du bringer frem noe i meg jeg ikke før har kjent noe særlig på. Selv etter de dagene hvor jeg kommer hjem og er grinete siden jeg er så utrolig sliten, legger du deg inntil meg og holder rundt meg. Det er jeg så utrolig takknemlig for! Kjære Thor, jeg gleder meg til tiden fremover, Jeg elsker deg!♥

Hvordan har deres Valentines dag vært?♥

-Tina

I dag sa det stopp... 02.02.2016, kl. 21:33

I dag klarte jeg ikke mer... Som dere vet har jeg vært syk siden forrige mandag. Tett i hele hodet, rennende nese, slim i brystet og en hoste som i noen dager var konstant. Jeg kunne nesten ikke prate uten å hoste. Det var utrolig slitsomt og gjorde så jeg ble liggende på leir Torsdag og Fredag. Jeg følte meg litt bedre etter å ha sovet ut i to dager, men fortsatt ikke bra, og hosten var der enda. Allikevel i visshet om at det skulle bli en nokså rolig helg dro jeg ned på slottet på fredagen og tok over som B1 (Beredskap). Lørdagen og Søndagen var det veldig stille og jeg følte meg også disse dagene ganske mye bedre..

Så kom mandagen.. Jeg kjente godt at det ble slitsomt å hoppe inn i en full dag igjen, ikke bare var det full dag fra 07:15-16:00 med vanlige plikter på slottet, men siden jeg var b1, ble jeg værende på slottet til litt over 7. Den som er på beredskap blir alltid igjen lengre utover kvelden tilfelle noe skulle skje. Da jeg kom på leir var jeg nokså død, hoppet fort i dusjen før jeg gikk rett til senga. 

Allerede i dag var det tyngre å stå opp. Det ble en sinnsykt lang mandag, og kroppen min var absolutt ikke noe bedre. Jeg har hostet mer i dag, blir fortere varm og det er en konstant kiling i halsen min, som gjør at jeg vil hoste for å få den bort. Da alle de andre hadde dratt og jeg satt igjen på slottet kunne jeg senke skuldrene litt og lene meg tilbake i sofaen. Jeg trengte ikke klistre på et smil for ikke å virke irritert og lei, jeg trengte ikke sprette opp når det var tid for å gå postrunden, jeg la meg litt tilbake og kjente at jeg klarte å slappe av. Så fikk jeg en tur ut til Skaugum. Jeg var i bunn og grunn klar ettersom at jeg viste jeg kunne dra rett til leir når jeg var ferdig. Bare denne siste turen så fikk jeg komme på leir å slappe av. 

Turen inn startet dårlig ettersom at jeg ble stående i kø, og brukte 15min fra slottet og ut på motorveien bare. Det var lite som skulle til for å irritere meg. Heldigvis hadde jeg mamma på høyttaler, vi snakket hele veien til Skaugum, så jeg fikk noe annet en kø å tenke på når jeg kjørte dit. Da jeg kom frem klistret jeg på meg et smil og leverte alt som skulle leveres før jeg slang meg i bilen og startet turen tilbake mot leir. På vei hjem skrudde jeg først på musikk ganske høyt for å slippe å sitte med tankene mine, bare sitte høre på musikken. Men etterhvert sendte Thor melding og lurte på noe, så det endte opp med at vi satt på Facetime, så lot jeg mobilen stå så han så meg og hørte meg. Om jeg ikke husker helt feil tror jeg noe av det første jeg sa til han var at jeg er ganske sliten så er ikke meningen å høre irritert ut i stemmen. Det tok ikke mer enn et spørsmål om noe jeg hadde glemt å gjøre kvelden før til, for at jeg hevet stemmen min og hadde en kranglete tone mot han. Da sa han bare at han hørte jeg var irritert så han ville heller ringe tilbake senere, og jeg var så klar over selv hvor dritt jeg var men jeg ville ikke legge på. Så vi ble sittende litt i stillhet før jeg sprakk. Tårene stod i frontruta, jeg hikstet frem en unnskyldning og resten av turen tilbake til leir gråt jeg. 

Jeg er så sliten. Jeg er sliten i hodet og jeg er sliten i kroppen. En ting er at sykdommen tærer noe sinnsykt på kroppen og rett og slett tømmer deg for energi. En annen ting er når du ikke har noen som helst mulighet til å snu om tankene i hodet fra negative til positive. Jeg holdt meg sterk i hele går. Jeg holdt meg sterk hele tiden mens de andre var på slottet i dag, jeg holdt meg sterk da jeg snakket med mamma og møtte de på Skaugum. Jeg prøvde å holde meg sterk da jeg snakket med Thor, men plutselig klarte jeg ikke mer. Og med Thor er det greit å slippe seg løs, ikke trenge å putte på et smil når jeg heller vil brase ut i gråt. Jeg ville bare hjem. Ha armene til Thor rundt meg, å bare gi meg selv lov til å føle meg svak. Tom for alt overskudd, tom for energi, bare vise ovenfor meg selv at jeg faktisk ikke har mer å gi. 

Det var så sinnsykt mye som gikk igjennom hodet mitt den lille turen fra jeg begynte å snakke med Thor, til jeg parkerte på leir. Jeg tenkte på hvordan jeg for det første absolutt ikke er i form enda, og at jeg lurer meg selv til å tro jeg kan gjøre alt med lik effektivitet og overskudd som når jeg er frisk. Jeg tenkte på hvordan fristene for å søke studier er så sinnsykt nære og jeg har ikke peiling på hva jeg skal søke. Jeg tenker på hvor sinnsykt slitsomt det har vært hittil i forsvaret økonomisk. Alt jeg betaler privat, og hvor lite jeg klarer å spare, hver mnd. går akkurat. Jeg tenker på hvordan det vil bli hvis jeg som voksen får en jobb som ikke betaler bedre enn at jeg har akkurat nok hver mnd. Jeg tenker på hvor lei jeg er av det samme mønsteret hver dag. (ikke misforstå, jeg liker hverdagene på slottet, stillingen jeg har kjempegodt og trives veldig) men jeg begynner å bli lei av at hver dag er lik. Jeg begynner å bli lei og sliten av reising, tidlig på morgenen og sent på kvelden. Jeg begynner å bli lei av å se så lite til Thor, forhold til hva jeg ønsker! Jeg er lei av å kjenne på utmattelsen som sniker seg innpå meg hver gang jeg tillater meg selv å senke skuldrene. Jeg er veldig sliten og i dag klarte jeg rett og slett ikke mer...

-Tina

all by myself 30.01.2016, kl. 20:16

Hei! Når man er på beredskap er det til tider litt ensomt, man kan liksom ikke planlegge så utrolig mye med andre, siden man plutselig kan bli ringt opp og må ut på oppdrag. I dag har som jeg forutså vært en veldig rolig dag! Hadde et lite kjøreoppdrag i dag tidlig, og et i formiddag og utenom det har det vært veldig stille. Ettersom at det har blåst så utrolig mye de siste dagene har det vært stormflagg på taket til slottet, rett og slett for å unngå slitasjer på flagget som brukes til vanlig. Ettersom at man er nødt til å være to stykker der oppe fikk jeg bli med opp og hjelpe til. Har vært der en gang tidligere, men det var i full snøstorm..heh! Fikk absolutt en annen opplevelse i dag! Shit for en utsikt, kunne til og med se hjem til Nesodden, der jeg kommer fra! Jeg tok også den liten omvei på vei til leir på dagen, når det er blå himmel og sol er det så fantastisk fin utsikt fra veien opp mot Holmenkollen. 

HOLMENKOLLEN

ON TOP OF THE WORLD

   

Ca halv tre var jeg ferdig med alt som skulle gjøres og jeg kunne egentlig dra tilbake til leir og bli der resten av dagen. I stedenfor å bli sittende alene på leir, lot jeg bilen stå på slottet, skiftet klær og tok meg en tur ned i byen for en liten dag for meg selv i byen. Det var veldig deilig i starten å bare gå, ikke noe mobil ikke noe annet enn masse mennesker. Det er så ufattelig lenge siden jeg har gått i byen for meg selv og lyttet til alt som foregår rundt meg. Det var veldig koselig, sola skinte og det var blå himmel. Etterhvert begynte det å bli mørkt og jeg fikk en litt annen følelse i kroppen. Jeg vil ikke si jeg ble redd, men jeg fikk følelsen av at jeg ikke hadde så veldig lyst til å gå rundt helt alene i byen når det ble mørkt. Jeg gikk innom Deli de Luca for å kjøpe meg dagens middag, som ble en Calzone. Så satte jeg meg oppe i andre etasje og tittet utover Karl Johan. Da fikk jeg plutselig en skikkelig merkelig følelse, jeg følte meg skikkelig ensom. Jeg har virkelig ikke noen grunn til å føle meg ensom, for jeg er som regel rundt noen til en hver tid, men det kom skyllende over meg en følelse av å være helt alene. Kanskje det hadde noe å gjøre med at Thor ikke hadde nett på mobilen så han fikk jeg ikke tak i. Det var liksom bare meg for et øyeblikk. Og på starten var det veldig greit, men så ble det rett og slett ensomt. Skikkelig rar følelse! 

 

Har dere noen gang kjent på den plutselige ensomheten, når man egentlig ikke har noen grunn i det hele tatt for å føle det sånn? Håper dere har hatt en fin lørdag♥

-Tina

2 år♥ 18.01.2016, kl. 22:23

2 år... 730 dager!! Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne! Det tok ganske lang tid før jeg klarte å gi 100% i dette forholdet, jeg var redd for å forplikte meg og si at nå er det bare oss. Jeg var redd for at det bare var nye spennende følelser inni kroppen min, men som ville gå over etterhvert. Men det var det ikke, og den dag i dag er jeg så utrolig glad for at jeg bestemte meg for at dette er noe jeg vil satse på, dette er noe bra! Det er vanskelig å forklare den følelsen du gir meg.Jeg har hatt mange oppturer i livet men også noe nedturer, og det å ha en man elsker og vet vil være der for å støtte deg og hjelpe deg til å komme gjennom ting er en trygghet jeg aldri vil miste. Jeg har ikke alltid være like flink til å benytte meg av denne tryggheten, men etter noen hendelser merker jeg hvor godt det er å ha en kjæreste som alltid er der.

Noe av det jeg liker godt med oss er at vi har mye av de samme verdiene, vi bryr oss om mye av det samme, familie, opplevelse, viljen til å få til noe. Vi er også begge utrolig glade i å reise, og når vi er ute å reiser er vi veldige enige om hva vi har lyst til å få ut av reisen. Et eksempel er da vi dro til USA for 1 og et halvt år siden. Vi var enige om at grunnen til at vi dro til USA var ikke shopping, men opplevelse. Vi brukte mobilene minst mulig mens vi var der nede, og var flinke til å ta med kamera ut på ting så vi kunne minnes dette i senere tid, noe jeg er superglad for at vi gjorde! Vi dro til Florida, ft. Lauderdale var der i noen dager, var hos onkelen din og koste oss med dem. Så reiste vi ned til islamorada og key west. Der var vi på mange forskjellige strender og dykket og koste oss. I key west ble vi med på seilbåttur ut for å snorkle over et vrak! Etter noen dager der nede tok vi en lang kjøretur opp til Orlando. For Disney fanatikere som vi begge er måtte vi jo innom Disney Word før vi dro fra Florida! Alt dette og så mye mer rakk vi på bare 2 uker. Jeg gleder meg allerede til å ta en lengre tur med deg, og se hva for noe morsomt vi kan finne på. Vi har så utrolig mange koselige uforglemmelige minner og jeg er så glad for at vi begge er opptatt av å oppleve og ikke bare shoppe når vi er ute å reiser.

  
  

Da jeg til slutt bestemte meg for at jeg ville inn i militæret var det utrolig mye blandede følelser og meninger. Jeg var livredd for at det ikke skulle gå, for at jeg ødela oss for å gjøre noe jeg hadde lyst til for meg selv. Det har vært utrolig vanskelig til tider, det har gått ekstremt mye opp og ned med humør på begge to og det er mye jeg hadde gjort annerledes om jeg hadde startet på nytt. Men til tross for de vanskelige stundene har det vært mange bra også! Vi har kommet oss gjennom et halvt år, og tiden bare flyr av gårde. Uansett hvor vanskelig det til tider har vært, har holdt sammen, og du aner ikke hvor mye jeg setter pris på det. Nå er det mer som en jobb, ettersom at jeg velger å komme hjem, noe som har gjort ting veldig mye enklere. Selv om det til tider slitsomt å stå opp tidlig og kjedelig med reiseveien hjem, er det utrolig godt å komme hjem og være med deg. Nå er det bare et halvt år igjen, og det kommer til å gå minst like fort som det som allerede har gått. Det blir så deilig å komme seg tilbake til å ha en hverdag hvor man faktisk kan planlegge ting sammen i ukedagene og ikke bare helgene!

Mange synes kanskje det er rart å si etter "bare" 2 år, men jeg klarer ikke se for meg noe annet enn oss to fremover, jeg klarer ikke se for meg en hverdagen uten deg. Og jeg synes det egentlig bare er deilig å aldri stille spørsmål om hvorvidt dette forholdet er riktig eller ikke, jeg vil ikke ha noen andre. Så nå er det altså gått to år, to år med mye minner. Jeg gleder meg til det som kommer fremover, alle ting vi skal oppleve og alle minnene vi skal skape, for jeg er ikke i tvil om at vi begge kommer til å ville dra ut i verden og oppleve ting, sammen! Takk for at du er der for meg når jeg er hysterisk, teit, rar og ikke hadde passet inn noe annet sted... (enn kanskje dyreparken) heh.. Du er helt fantastisk, Du er den aller beste, jeg elsker deg Thor♥


 

 

 

"Sykt perfekt" 15.01.2016, kl. 21:58

 

Hei! For noen dager siden ble første episode av Tv2's nye dokumentarsereie "Sykt perfekt" vist. Det går ganske sent på kvelden, i allefall for meg som må legge meg så tidlig på hverdagen, så jeg fikk ikke sett første episoden før nå. Serien handler om syv norske jenter som har forskjellige ting de sliter med, alt på grunn av forventningene til det å være perfekt. Det var ganske spesielt da jeg så artikkelen om den nye serien som skulle komme, for plutselig dukket en jeg kjenner opp i serien. Jeg merker at jeg får litt vondt inni meg å høre hva hun har å si om sin hverdag og alle de tankene hun har inni hodet. Selv om vi ikke kjente hverandre kjempegodt, la jeg på ingen måte merke til noe som helst av det hun sitter å forteller om i dokumentaren når vi var sammen. 

Det presset om at alt skal være perfekt, som dem snakker om i serien stemmer så utrolig bra med hvordan ting er nå. Og det er rart at det presset er blitt noe som har sklidd inn i hverdagen til så altfor mange, uten at man får gjort noe særlig med det. Det er press rundt det å gjøre det bra på skolen, se bra ut, kle deg bra og være populær. Det er absolutt ikke gøy å si, men dette presset som er blitt så sinnsykt mye sterkere nå i det siste gjør at om du ikke "når kravene" eller "passer inn" er det vanskelig å bli en del av det fellesskapet mange ønsker å være en del av. Du skal se bra ut. På alle måter, være pent sminket, ha en trent, slank kropp og du skal kunne kle deg riktig. Noe av det som kanskje er mest omdiskutert er hvordan presset rundt merkeklær har økt. For ikke så lenge siden var jeg på jakt etter nye blogger å lese og kom over bloggen til en 12 år gammel jente. Jeg bladde litt til eldre innlegg og fant et fra Desember hvor hun hadde lagt ut ønskelisten sin til jul. Den bestod blant annet av ipad, mac, Marc Jacobs veske, Daniel Wellington klokke, Victorias secret klær osv. Da jeg var tolv ønsket jeg med dansematte til playstation 2, jeg ønsket med gullfisk, sing star, brettspill. Hva har skjedd, hvorfor skal man vokse opp før man har rukket å være barn!?

Processed with VSCOcam with b1 preset
 

Som de sier i serien er det et konstant jag etter det perfekte, og at alt de ser i speilet er feil og ting som trengs å rettes på. Jeg tror aldri den lysten til å endre på et eller annet kommer til å gå bort. Man ser alltid ting som kan forbedres for at man skal bli mer fornøyd med seg selv, og det er der problemet ligger. Alt det vi ser på som feil hos oss selv er noe vennene våre eller andre ikke en gang tenker over. Hvis du er med en venninne og hun ikke har på seg sminke, tenker du da at "herregud stygg du er uten sminke" Nei, men bryr seg ikke, det er venninnen din, dere har ikke et vennskap basert på utseendet, men personligheten. Og akkurat like lite hadde nok venninnen din brydd seg om du hadde kommet uten sminke, så vi er nødt til å være litt mer snille mot oss selv. Vi er så utrolig kritiske til oss selv, og det ødelegger så utrolig mye. 

Jeg tror det er viktig at det er blitt laget en serie som denne, for jeg tror, eller jeg er sikker på at så utrolig mange andre jenter sitter hjemme og føler akkurat det samme. Jeg tror alle kan sitte med denne følelsen i en eller annen grad, noen sterkere enn andre. Jeg har kjent på den selv. Jeg er mester i å sitte å bla på Instagram og tenke "åå sånn vil jeg se ut..." "Hvorfor er ikke jeg like pen og tynn" og jeg er også mester i å gi meg selv dårlig samvittighet over at jeg for eksempel har kastet i meg masse godterier. Og det er så teit at man tenker sånn... Alle har forskjellige definisjoner på hva som er perfekt, så selv om jeg synes en jente på et bilde på Instagram er super pen, og helt perfekt i mine øyne, kan jeg vedde på at hun selv har ting hun vil endre på selv. Jeg tror det er viktig å tenke på at sånn du ser på andre, ser andre på deg. Vi er alle forskjellige, og takk gud for det. Hvor kjedelig hadde det ikke vært om vi hadde vært like og såkalt "perfekte" alle sammen. Tenk på at noe du har er det kanskje noen andre som ville gitt hva som helst for å ha. Vær fornøyd med deg selv, du har kommet så langt så vær stolt av deg selv, tørr å vær stolt av deg selv og ros deg når du gjøre noe bra. Når du går forbi et speil, smil i stedenfor å se etter feil. 

Håper dere gir dere selv et smil neste gang dere ser dere i speilet, dere er herlige♥

celebration 05.01.2016, kl. 10:46

Hei! Nå har det vært utrolig mye som har skjedd i det siste. De aller siste dagene av ferien gikk helt utrolig fort, nærmest bare flydd forbi. Jeg valgte å ikke blogge på bursdagen min fordi jeg rett og slett heller ville bruke den lille tiden jeg hadde på familien og kjæresten. Så nå kommer egentlig et litt oppsummerende innlegg fra de siste dagene mine.

Nyttårsaften var veldig koselig, ikke noe fyllefest og det er jeg egentlig ganske glad for, i allefall nå i ettertid! Vi var i ski på besøk og koste oss utrolig mye med fingermat, leker, alkohol og ikke minst masse fyrverkeri! Vi var hos en kompis av Thor, og da klokka nærmer seg tolv ble de plutselig 10 år yngre og tente på alt de fant av raketter og ting som lagde lyd og lys. Det var utrolig morsomt og se på!

      

1. Nyttårsdag eller 1. Januar som det også var, ble en litt hard dag! Vi holdt på til litt over 4 dagen før, og fikk ikke all verdens med søvn, ettersom at vi ikke sov hjemme. Dagen gikk til soving og avslapping helt til klokken 4, da var det på med finstasen igjen og klar for familiefeiring for eldste broren til kjæresten! Det var også en kjempekoselig dag, nesten hele familien var til stede og det var god middag og kaker.

2. Januar begynte kjæresten feiringen av meg. Siden jeg skulle opp tidlig natt til mandag og derfor måtte legge meg tidlig søndag kveld ville han gjerne finne på noe på lørdagen. I femtiden pyntet vi oss, jeg viste ikke hva vi skulle annet enn at vi skulle inn til Oslo. Da vi hadde kjørt inn og funnet parkering fikk jeg vite at vi skulle på det norske teater. Vi så "halve kongeriket" av are Kalvø. En musikal som tok for seg norsk politikk med parodier av kongefamilien og kjente personer på stortinget utrolig morsomt! Da vi satt i bilen før teateret sa han at billettene lå i en boks under setet mitt, der lå billettene som han sa + en liten boks pakket fint inn. Jeg ble skikkelig overrasket og utrolig rørt da jeg åpenhet. Inni var en allianse ring i hvit gull (den innerste av ringene), helt nydelig... Jeg klarer fortsatt ikke slutte å se på den!❤ det ble en veldig fin kveld.

  

3. Januar - bursdagen min! Søndagen måtte jeg som sagt legge meg tidlig så jeg orket ikke styre med noen stor feiring. Det ble koselig middag med Thor og familien hos mamma og pappa, masse god kake og partyalias! Det er lenge siden vi alle har ledd så mye! Jeg fikk en pyntehjort som jeg har ønsket meg lenge, pluss noen andre små ting. I tillegg til det fikk jeg enda en gave av Thor, og da han kom med enda en liten eske begynte jeg å gråte allerede før jeg hadde begynt å åpne gaven! Inni boksen lå det nydeligste, fineste, herligste diamant smykket med to hjerter i hverandre! Det var virkelig helt fantastisk❤ takk for en fin dag mamma, pappa og Thor❤

  

Håper dere hadde det fint på nyttårsaften og er klare for det nye året! 

-Tina

Du ga meg tårer i øynene 28.12.2015, kl. 21:40

Hei! 

For ikke lenge siden leste jeg et innlegg på en blogg som fikk meg til å gjøre en ting jeg i ettertid setter utrolig stor pris på at jeg gjorde. Det var dette innlegget som var siste pushet jeg trengte for å gjøre tanker om til handling. Jeg har med årene lært å "overse" alle som sitter rundt på gatene i Oslo og tigger. Mange mener sikkert det er slemt av meg å si, men det er rett og slett sannheten. Det er blitt hverdagslig om du går rundt i Oslo, eller andre storbyer for den sags skyld. Spør du meg er man rett og slett nødt til å til en viss grad overse det, for om man skulle brydd seg om hver enkel måtte man stoppet på hvert et gatehjørne, og beklageligvis blir det bare flere og flere. I tillegg til at det er mange der ute, har jeg både hørt og lest utallige mange historier som gjør meg skeptisk og usikker på hva jeg skal tro om enkelte. Jeg leste blant annet en artikkel med et bilde tatt fra innsiden av en restaurant, av en tigger som sitter med ryggen lent inntil restaurant vinduet. På bildet ser at hun som sitter der sitter med en iphone under pleddet og spiller, mens hun foran seg har et skilt hvor hun ber om penger så hun kan kjøpe mat til barna sine. Det er sånne ting som ødelegger, det er sånne ting som gjør det vanskelig å vite, vanskelig å gripe inn og vise at man bryr seg og vil hjelpe. Og det er trist, for jeg er fullt klar over at det er mange der ute som virkelig ikke har noe annet valg, og har havnet på gaten av helt feil grunn. Over til historien min jeg gjerne ville dele med dere. 

På vei ned mot båten jeg tar bortimot hver dag gå jeg forbi en mann, en mann som har sittet på samme plassen så lenge jeg kan huske. Han har sittet der alle årene jeg har dratt inn til byen med venner, og han sitter der nå når jeg reiser hjem fra byen. Han er ikke som mange andre som skal gjøre mye for å kanskje få litt ekstra medlidenhet. Han holder orden på de få eiendelene han har, det er aldri noe særlig med rot rundt han, han tar ikke mye plass, sitter ikke i veien, hiver seg ikke etter folk, han bare sitter der.. alene. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått forbi deg, så utallige mange ganger har jeg gått forbi og ikke gjort annet enn å gi deg et smil om blikket vårt skulle møtes. Jeg har også så altfor mange ganger bare gått forbi, i min egen verden uten å en gang tenke over at du er der, nærmest oversett deg. Så er det også de utallige gangene jeg har gått forbi deg og hatt lyst til å gjøre noe. Så utrolig lenge har jeg hatt lyst til å vise deg at selv om jeg hver dag går forbi deg, så ser jeg deg. Du er ikke ingenting. Jeg vil vise at jeg ikke mener å være overlegen. Det er rart å si det, men jeg får en trang til å vise at jeg bryr meg. Blikket ditt er så tomt og ensomt, så uendelig ensomt, jeg ville så gjerne gjøre noe for deg. 

Julaften. Dette er jo dagen man virkelig skal gjøre en god gjerning! Det er jul, julen handler om glede og omsorg for medmennesker, jeg var sikker på at dette skulle være dagen hvor jeg skulle gjøre noe mer enn bare å gå forbi deg. Dessverre ble det ikke sånn denne dagen heller, jeg ville så veldig gjerne stoppe på vei hjem fra jobb, men jeg måtte løpe for å rekke båten hjem til familien min så alt jeg fikk gjort var å stoppe ved deg og ønske deg "god jul". I dag, 4 dager senere var vakten min over og jeg skulle endelig få reise hjem igjen, og nå hadde jeg tid. Båten min gikk ikke før om en stund og jeg bestemte meg for at nå gjør jeg det. Da jeg rundet hjørnet så man kunne se plassen du pleier å sitte på stoppet jeg opp og ble stående å se på deg. Du stod oppreist og ordnet på pleddet du sitter på, du ryddet på plass de få tingene som lå rundt deg og skjøv det enda litt lengre bak så du virkelig ikke satt i veien for noen. Etter å ha stått noen minutter og tittet på hvordan du ordnet istand plassen din, krysset jeg gaten og gikk inn på Narvesen. Der kjøpte jeg kaffe, en bolle og en liten sjokolade. Da jeg kom ut hadde du satt deg igjen og jeg var klar for å gjøre det. Jeg vet ikke riktig om det var uniformen, eller bare det at noen stoppet ved deg som fikk deg til å smile, men så fort jeg satte meg på huk rett fremfor deg lyste ansiktet ditt opp i et smil. Jeg spurte om du husket at jeg hadde stoppet hos deg på julaften. Da svarte du raskt at "ja god jul, du sa god jul!" Jeg merket jeg ble litt rørt allerede da, over at du faktisk husket det. Jeg forklarte deg at jeg gjerne ville stoppe da, men måtte løpe for å rekke båten min. Jeg ga deg tingene jeg hadde kjøpt mens jeg ønsket deg en god jul videre. Jeg hadde vel en viss forhåpning om en form for takknemlighet, men da jeg så øynene dine ble blanke og du tørket øynene med den ene hånden din stakk det i hjertet mitt. Tenk at noe som koster meg så lite, kan bety så mye for deg. Jeg sa nok en gang god jul etterfulgt av en rekke god jul og tusen takk fra deg. Så reiste jeg meg og begynte å gå. Da jeg snudde meg vinket du og løftet kaffekoppen i været mens du smilte fra øre til øre. Da braste det lille som hadde fått meg til å holde meg sterk foran deg, og tårene begynte å trille. 

Det stikker fortsatt litt når jeg tenker på hvor mye det betydde for deg, noe så enkelt som kaffe og bolle, det er noe vi kan finne på å unne oss flere ganger om dagen om vi vil. Det er ikke noe tvil om at dette kommer til å bli værende i minnet mitt i lang tid fremover. Takk! 


 

Ha en god jul, og ta vare på hverandre♥

-Tina

Juletiden, ikke like lett for alle 29.11.2015, kl. 16:15

Hei!

I dag er det første søndag i advent, det vil si at vi virkelig begynner å nærme oss jul!! Allerede på tirsdag er det 1. Desember! Herregud som tiden bare flyr, er det bare jeg som føler det sånn? Hvordan skal man få tid til alt, kjøpe og pakke inn gaver, pynte til jul, rydde og fikse huset klart for pynting... haha, det er litt trist og si men det kommer nok til å bli litt stressing fremover mot jul. Selv om julen egentlig skal være en tid hvor man skal ta livet med ro og nyte den idylliske tiden med venner og familie. I dag var to av venninnene min hjemme samtidig som meg, hun ene er i militæret og hun andre har flyttet og jobber som frisør et stykke unna, så det blir ikke så ofte vi ser hverandre lengre. I dag møttes vi alle tre og tok en kaffe på en kafé vi har her på Fagerstrand. Det var utrolig koselig og se dem igjen og ta igjen litt tapt tid. Nå er jeg hjemme igjen og siden kjæresten skal jobbe en stund utover kvelden kommer en annen venninne på besøk ganske snart. Vi skal kose oss med litt Pretty little liars og pai til mat, det blir herlig! 



Det var begynnelsen på en artikkel jeg kom over på facebook her om dagen. Den fikk meg til å stoppe opp å tenke litt. Tenke litt på hvordan man burde sette pris på at man har råd til å kjøpe gaver, råd til å kjøpe pynt til å få skikkelig julestemning i huset. Artikkelen handlet om en alenemor som hadde lagt ut en artikkel på finn hvor hun spurte om hjelp til å skaffe julegaver til barna sine. Det hadde vært mye motgang i familien igjennom årene, både sykdom, mistet rett på barnebidrag ettersom at en av barna hadde fylt 18, og mye økonomisk motgang. Det var rett og slett utrolig trist å lese, og hun skriver selv at det var nedverdigende og ikke ha muligheten til å kjøpe julegaver til barna sine. Har i ettertid lest at hun fikk masse respons og hjelp på annonsen og at hun nå faktisk kunne se frem til julen. Det er så utrolig hyggelig å høre at folk som har mer enn akkurat hva de trenger kan være med å hjelpe de som befinner seg i en litt annerledes situasjon! Jeg ble virkelig rørt! Dere kan lese den oppdaterte artikkelen HER hvor hun blant annet skriver om responsen hun har fått. Har dere lest artikkelen? 

-Tina 

Hvorfor må jeg tenke sånn.... 10.10.2015, kl. 16:04

Hei!

Jeg tenkte å komme med et litt personlig innlegg, bare for å få det ut. Jeg tror i tillegg det jeg har tenkt til å skrive om ikke bare gjelder meg, men at det er ganske mange andre som innimellom kan befinne seg i en lignende situasjon. Jeg har skrevet en del om hvordan det er og være i et forhold mens man er i militæret, og selv om jeg skriver både positive og negative sider vil jeg alltid se mest på det positive. I dette innlegget har jeg tenkt til å skrive om meg, hvordan det til tider kan være dritt å være jente og jeg beklager på forhånd om det virker som et deppe-innlegg, men noen ganger har man bare slike dager.

Som sagt noen ganger har man bare slike dager, dager hvor man gjerne vil være glad og kose seg med de som betyr mest for deg, le og ha det hyggelig, men uansett hvor mye man prøver klarer man alltid å finne noe negativt i situasjonen. Ikke nødvendigvis noe negativt med den du er med, men noe som gjør at du får negative tanker om deg selv. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan situasjonen er for gutter, men det er ingen tvil om at det er kroppspress for oss jenter... Etter at jeg fikk den stillingen jeg har nå i militæret kjører jeg utrolig  mye bil og trener betraktelig mye mindre, jeg er rett og slett livredd for at dette skal gå utover utseendet mitt. Jeg har et dårlig selvbilde, jeg har dager jeg kan føle meg fin og fornøyd, men så har jeg flere dager hvor jeg finner noe feil uansett hvordan jeg vrir og vender på meg. Jeg legger allerede merke til at jeg har lagt på meg litt, det er ikke snakk om mye men det er nok til at jeg får dårlig samvittighet av å knaske sjokolade selv i helgene. Og det er jo ikke sånn det skal være! Du skal jo ikke ha dårlig samvittighet når du unner deg noe godt og skal kose deg, men jeg klarer allikevel ikke snu på tankegangen min. Jeg har aldri hatt noe problem med overvekt, hadde en liten periode hvor jeg slet med det motsatte. Så når jeg sier jeg allerede har lagt på meg så er det ikke sånn at jeg har lagt på meg noe betydelig, og det er derfor jeg blir irritert over at det skal ha så mye å si på selvbildet mitt, for jeg vet at jeg ikke har lagt på meg mye, men at det føles tusen ganger verre fordi jeg er redd for hvordan det kan fortsette og utvikle seg i den retningen. 

Når jeg har disse dagene, kan jeg finne noe å krangle om på sekundet, alt kjæresten gjør kan jeg finne ett eller annet å være nebbete om. Og det er virkelig ikke meningen, hvorfor klarer jeg ikke styre meg og ikke la det gå utover han at jeg har en dårlig dag. Han trenger ikke en gang gjøre noe feil, det holder meg at jeg sitter å tenker på ting som egentlig er betydelig, men allikevel irriterer meg. Jeg vet jeg sikkert høres helt grusom ut når jeg sier dette, men jeg lovet at dette skulle være et ærlig innlegg. Jeg kan finne på å bli irritert for at han snakker med en venninne av seg, bare fordi ho er pen og ser jævelig bra ut. Det blir automatisk konkurranse oppe i hodet mitt, og når jeg selv føler ho ser så utrolig mye bedre ut enn meg, blir jeg sur fordi jeg føler jeg taper... Dette er ikke noe kritikk mot kjæresten, han er helt fantastisk selv når jeg er så dritt som jeg er, han forteller meg hvor nydelig jeg er og at han ikke vil ha noe annet enn meg, og jeg tror han når han sier det, men så er det akkurat som om hjernen min bare ikke gidder å tro at jeg er pen nok for etter noen minutter kan jeg irritere meg over det igjen! Beklager til kjæresten min, når jeg blir sur over sånne ting, er jeg egentlig bare irritert på meg selv, og beklager at jeg lar det gå utover deg. 

Hvorfor klarer jeg ikke legge fra meg sjalusi og konkurranser som foregår oppe i hodet mitt!? Hvorfor må jeg alltid sammenligne meg med andre, selv om kjæresten synes jeg er bra nok? Hvorfor klarer jeg ikke å ta til takke med det! Hvorfor kan jeg ikke bare være glad for at jeg har en så kjekk kjæreste som er sammen med meg for den personen jeg er, og som liker hvordan jeg ser ut. Hvis noen kan forklare meg det hadde jeg blitt utrolig glad...! Jeg er klar over at dette ble et utrolig rotete innlegg, det ble mer et innlegg for at jeg bare kunne få ut det som var oppe i hodet mitt! Jeg elsker deg Thor! 

           

-Tina



 




 

Pakket og klar (eller)? 28.07.2015, kl. 00:05

Hei! 

Jeg skrev tidligere i dag at jeg skulle skrive et lengre innlegg om hvorfor jeg ikke klarte sove mer i dag tidlig. Da Thor dro på jobb satte jeg på alarm en time senere. Jeg har til vanlig ingen problem med å sove lenger om morgenen, men i dag gikk det bare ikke. Jeg ble liggende å tenke på at dette er siste dagen vi har sammen, og at jeg faktisk drar i morgen tidlig. Det er så rart, for de siste dagene så har jeg tenk "å, nå skal jeg snart inn! Det begynner virkelig å nærme seg" Men jeg har allikevel ikke hatt følelsen av at det virkelig skjer NÅ, det har vært mer som om at det er noe som kommer om noen uker... ikke i morgen! Jeg tror ikke at dette er noe man klarer å forberede seg noe særlig på, det bare kommer, og det kommer til å bli kjempe annerledes. 

Selvfølgelig gleder jeg meg til militæret. Jeg gleder meg til å oppleve alt det morsomme du ikke vanligvis opplever hver dag, jeg gleder meg til å oppleve alle de tingene vennene mine som allerede har vært inne forteller om. Jeg gleder meg ekstremt til å se hvor mye jeg kan presse kroppen min, når jeg tror den er tom for krefter, lære meg å kjenne meg selv på en annen måte. Og hvis jeg får muligheten til å ta noen fag, så gleder jeg meg faktisk til å kommer tilbake til "skolebenken". Jeg har bare jobbet nå i 1 år og tro det eller ei, jeg savner skolen litt.. med andre ord, får jeg muligheten til å ta fag så er jeg motivert. Så det er utrolig mye jeg gleder meg til, men jeg kan ikke legge skjul på at det er en god del ting jeg gruer meg til også! 

Thor.. ja, jeg gruer meg til å dra fra kjæresten min! I begynnelsen av Juni flyttet vi sammen etter å ha vært sammen nå i 1 og 1/2 år. Vi har ikke bodd lenge sammen, men de to månedene vi har bodd sammen har vi vært rundt hverandre hver eneste dag. Det kommer derfor til å bli utrolig annerledes og ikke få sett han før første perm som er tidligst om tre uker. Mange tenker sikkert at "herregud, det er jo bare tre uker, det kommer til å gå kjempefort" og ja jeg håper virkelig det går kjempefort, for jeg gruer meg som bare det. 

Det er rart hvordan man kan bli avhengig av en annen person, det er til og med rart å skrive det! Men uansett hvor rart det er så er det faktisk sant. Jeg vet det kanskje ikke er så bra, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg er ganske avhengig av Thor. Det kan ha mye å gjøre med at jeg har funnet en fantastisk person som liker meg for akkurat den jeg er. Vi kan gå fra å være superteite sammen, til å ha alvorlige samtaler. Han har hjulpet meg utrolig mye i perioder hvor jeg har trengt noen å snakke med, og det er en helt fantastisk følelse å ha en kjæreste som også er den perfekte venn. Det høres sikker utrolig cheesy og klisje ut, men det er sant, jeg kan snakke med han om hva enn det måtte være og han har alltid noe smart, betryggende, hjelpsomt eller omsorgsfullt å si. Jeg sitter bare å smiler nå jeg skriver om han, for han er virkelig det beste som har hendt meg og jeg elsker han. Det er det som gjør "bare" tre uker til noen veldig lange tre uker. 

 

   

Etter de tre ukene, blir det forhåpentligvis oftere, og jeg er ikke lengre unna enn Elverum, litt over 2 timer unna så det er veldig deilig. Og så fort jeg er ferdig med rekrutten skal jeg til Oslo, og har muligheten til å reise hjem hver helg!! Jeg håper at dette året bare gjør oss sterkere, at vi klarer å gjøre ting hver for oss, og sette pris på den tiden vi får sammen underveis, til 1 år er gått og vi begge har funnet ut hva vi vil med jobb og utdanning. Jeg gleder meg til å kjenne på den gjensynsgleden man får etter å ha vært borte fra hverandre en stund.. for den er ikke tilstede like ofte når man bor sammen, og ser hverandre hver dag. 

Så jeg tror den perfekte beskrivelsen på hva jeg føler forholdt til militæret nå er at jeg grugleder meg, haha! Nå skal jeg begynne å legge frem alt jeg trenger og skal ha med meg, sånn at når Thor kommer hjem kan vi bruke den siste tiden vi har på å kose oss sammen! Og der begynte tårene å renne, fader assa! Jeg trodde liksom jeg skulle klare meg gjennom hele innlegget, men da jeg innså at vi bare har ettermiddagen på oss sprakk jeg! Med det tror jeg at jeg avslutter. Jeg Elsker deg Thor!♥ 


 

-Tina

Tina

♥Velkommen♥



Hei! Takk for at du titter innom bloggen min, jeg er 21år, bor med kjæresten i en liten leilighet på Nesodden. Nettopp ferdig med et år i militæret, nå har jeg begynt å studere sykepleie ved LDH i Oslo. På denne bloggen kommer du til å finne glimt fra hverdagen min, og ellers ting jeg interesserer meg for. Håper dere liker det dere leser og ser. Kontakt: tinarjblogg@hotmail.com


Instagram♥



Blogg.no reklame

Follow

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits